FARMEN WEBSITE Svalbard

Daniel Nøis

Til hovedsiden

©Copyright John-Eldar Pedersen©

SVALBARD HILMAR NØIS HILMARS FANGSTSTASJONER FREDHEIM HELFRID NØIS ELLEN DORTHE NØIS EDVIN NØIS ARNE NØIS
100-ÅRS MINNE GAMLE SVALBARD

1 og 2: Daniel Nøis (John-Eldar Pedersens arkiv) 3: Daniel fikk kongens medalje.
4: Daniel Nøis og Kåre Finnbakken 1914. (Foto: Alfred Koller, Norsk Polarinst.) 5: Daniel og Johan Nilsen Nøis, Arve Staxrud, Hilmar Nøis. 6: "Polarstjernen" med tilnavnet "Polara", bygd på Hemnes og kjøpt av Daniel Nøis og Hans J. Furfjord i 1904. (John-Eldar Pedersens arkiv)
6: "Daniel Nøis-odden" viser at også Daniel har satt varige spor etter seg på Svalbard.

Daniel Nøis begynte som som fangstleder i 1900.

1900-01 hadde Daniel HST i Colesbukta . På ekspedisjonen deltok også Karl Hermansen fra Skagen i Hadsel og Karl Sannan fra Alsvåg.

1905-06 hadde Daniel HST Grønfjorden. Sammen med ham var Martin Pettersen Nøis, Håkon Aronsen, Andreas Hansen, Skjolde og Hans Jørgensen, Furfjord. Bygde hytte på Alkhornet og i Green Harbour, brukte dessuten hytta i Colesbukta.

1909-10 hadde Daniel HST Kapp Laila sammen med Johan. Hilmar og Martin bygde ny HST på Heerodden.

1911-12 hadde Daniel HST Sassen sammen med Anton Anfindsen og Petter Nøis. De fangstet fra Deltaneset til Dickson Bay.
Hilmar og Martin Nøis samt Martin Klausen hadde HST Kapp Nathorst.

Daniels fangststatistikk 1911-12:
68 hvitrev, 38 blårev, 7 isbjørn, 40 storkobbe, 180 rein, 400 kg dun. Salgssum for fangsten kr. 12 840.-

1913: Deltager på Arve Staxruds redningsekspedisjon etter Schrøder-Stranz.

Svalbardminner fra 1905 - 1906 og 1909-1910 (Daniel Nøis)

Denne fortelling er skrevet av Daniel Nøis og gjengitt i "And-Ungen" fra 1926. Den er basert på dagboksnotater fra overvintringen 1905 - 1906 og er gjengitt her ordrett i original språkdrakt.

Efter overvintringen, 1900-1901 blev jeg hjemme nogen år, og bygget da en del seilbåter, hvilket bragte mig ganske beskjedne kontanter. Høsten 1904 reiste jeg til Hemnes i Rana og bestilte en 48 fots seilskøite. Denne blev senere kjøpt av Hans Jørgensen Furjord og mig i fellesskap.

Onsdag 9de juli 1905 var vi klar til å reise fra Skjoldehamn. Vi hadde der tatt inn en del tønder og salt m. m. fra d.s. «Hadsel». Den øvrige utrustning besørget konsul Robertsen, Hammerfest, og blev tatt ombord der.

Mandag 17de juli seilte vi fra Hammerfest i fin sydøstlig bris, og våre hvite seil bragte oss ut på Nordishavets lyseblå bølger. Kursen blev satt klar vestpynten av Bjørnøya. Vinden blev kvikkere utfor kysten, og vår hurtigseilende «Polara» svømmet som and der søker hjem til sitt rede.

Ombord var fem jaktlystne karer som lengtet mot Eventyrlandets jaktmarker. Disse fem var: Hans Jørgensen, Furfjord, Andreas Hanssen, Skjolde, Håkon Aronsen, Sørmele, Martin Pettersen. Nøss, samt underskriveren av dette.

Interessen for seilas var den gangen meget stor, og toppseilet blev stående ofte næsten uforsvarlig lenge. Efter to døgns seiling stod vi ti norske mil fra Sydkapp; men da slakket vinden hurtig av. Gjennemsnittsfarten hadde til da vært 422 mil i døgnet.

For Belsund møtte vi en liten kutter. Det var Peder Nilssen Furfjord som var på hjemtur fra sin overvintring. P. Nilssen hadde hatt sin kone med. Hun døde der om vinteren efter en tids sykeleie. Med god grund beklaget han dette, med tilståelse av at det var såvidt han greidde vinteren.

Vi seilte direkte inn fjorden og var blandt andre steder fremme i Skans-Bay, hvor Peder Nilssen hadde hatt sin vinterstasjon. Vi var da oppe ved denne villmarkens ensomme grav og pyntet den litt med noen ennu grønne småbusker, som nogen damer pyntet vårt fartøi med i Norge. Vi hadde i munterhet uttalt at vi med dette grønt skulde pynte Andrees grav, og mente da Andree, som lot sig føre mot Nordpolen i ballon. Utsagnet innebar dog en viss sannhet - det blev på andres grav.

Fra først av hadde vi ingen fast stasjon i land. Vi holdt til ombord i skøiten og seilte fra plass til plass alt efter som det passet. I Advent-Bay og Cål-Bay skjøt vi endel rein. Særlig anstrengende var turen til Cål-Bay. Håkon, Andreas og jeg var roende dit. Den siste tid gikk vi ganske i søvne. Andreas, som bar en stor rusk av en reinokse på ryggen, måtte sette sig. Myren var så blaut at vannet rant inn i bukselommene. Her sovnet han. Håkon gikk op for å vekke ham og tilbød assistanse. Nei, sa Andreas, han skulde nok bære reinen det stykket som var igjen. Han kom sig op, og på den flate myra la han kursen op dalen, og øket farten best mulig. Håkon mente de fikk heller gå den andre veien. Andreas blev straks minst femti prosent mere våken. - «Nei, æ° e' jo gallen», sa han. - «Tja'», lød det fra den andre, som strøk sig om munnen med et godt smil.

Jeg var imidlertid gått til vår tidligere hytte for å koke kjøtt, da de medbragte porsjoner var opbrukte, men så var fyrstikkene glemt. De andre kom da til og vi kokte dugelig med kjøtt på en femliters kaffekjel. Til krydderi plukket vi noget grønt av et slags lyng som vokste ved hytten. Og kjøttkraften blev til en deilig bullion. Så begav vi oss til Advent Bay. Der hvilte vi oss godt ut, saltet kjøttet og seilte så til Sasson-Bay.

Den 31te juli gikk Håkon og jeg til Reindalen; men reinen var langt oppe i dalen, så turen blev kun en rekognosering. Vi skjøt likevel to reiner, som vi grov ned i mosen. Ved Rundfjellet kunde vi telle 30 reiner, og mens øinene streifet myren med ørneblikke, arbeidet hjernen med planer for best mulig utnyttelse av jaktfeltet. Beslutningen blev at vi snarest skulde begi oss ned, for å bygge en flatbunnet dorypram. Dette fant enstemmig tilslutning ombord.

Den 1ste august var vi tidlig oppe og tok til med båtbygningen. Vi arbeidet under høitrykk. Å gå til køis før midnatt var det ikke tale om; men da stod også båten ferdig.

Den 2nen pakket vi proviant og ordnet et telt. Martin og Andreas rodde opover elven med utstyret, mens Håkon og jeg gikk den vanlige veien op dalen. Den dagen skjøt vi åtte reiner. Med roerne gikk det bra opover elven. De bragte vårt utstyr i land og satte op teltet på elvebredden.

Den 3dje skjøt vi 21 reiner - sannelig et svært slakteri. Håkon og Martin begynte da å føre reiner nedover elven efterhvert som Andreas og jeg bar dem frem. Det blev i det hele en travel tid da vi på noen få dager bragte ombord ca. femti reiner. Hermed blev jakten for det første innstillet. Vi hadde hus å sette op og brenne å samle.

På turen ut fjorden var vi fremom på forskjellige steder og samlet noget rekved til komplettering av medbragte husmaterialer; stevnet så til Gren-Harbour hvor den ene hytte blev opført. Den andre hytten bygget vi senere ved Alkhornet. Som en tredje hytte benyttet vi den som i 1900 blev bygget i Cål-Bay. Av et kvalfangstselskap som hadde sin stasjon der, fikk vi lov til å ta skøiten op på flenseplanen. Dette blev gjort 1ste september.

Den 2nen september drog kvalfangerne hjem, og vi sendte post med. I de efterfølgende dager rodde vi efter kobbe når været var godt, men det var ofte stormende. Vi var også til Reindalen; men utbyttet blev ikke stort. En flokk på 12 stykker, gammel, skremt rein lot sig ikke komme på skuddhold. Den lot til å være godt kjent i terrenget og gikk kun hvor utsikten var flere hundrede meter. - Ellers drev vi på med å lage revefeller m. m.

Med oktober kom vinteren for alvor. Det blev med en gang så stort snefall at lugger og ski straks kom i bruk.

Den 18de reiste Håkon, Andreas og jeg til Cål-Bay efter å ha ventet godvær et par dager. Det var tung dønning inn fjorden, så vi måtte lande på vestre side av Cålbukten. Den 20de gikk vi på reinjakt i Cål-Bay-dalen. Vi fikk snart se en pen flokk, og angrepsplanen blev straks lagt. Ilden blev åpnet fra flere plasser, og skjønt noen forsøkte å flykte, blev hele flokken - 17 i, tallet - skutt på en times tid. Dagen derpå gikk vi op og ordnet med den skutte rein, så den kunde ligge en god tid. Efterpå drog vi til Gren-Harbour. Karene der hadde begynt revefangsten og alt fått 3 stykker - deriblandt en hvit.

Den 1ste november skysset Håkon og Martin - Andreas og Hans Jørgensen til Cål-Bay, hvor de skulde bli over mørketiden. De kom seilende tilbake ut på natten og hadde vært meget plaget av skjelis. Den dagen blev resten av revefellene utsatt.

Søndag den 5te var første søndagen vi var bare 3 mann, men vi fant oss vel tilrette. Været var urolig, og dette svekket fangstvirksomheten. Det var da så mørkt at vi måtte brenne lampe hele dagen.

Den 8de tok vi på tur tilfots til Cål-Bay. Vi fikk da se Andreas komme roende alene et stort vågestykke. Han kom for å hente en del utstyr som var blitt igjen. Da Bayen, straks efter at han var kommet blev lagt full av sørpe, blev Andreas hos oss til den 11te. Han tok da landeveien rundt fjorden, men måtte da over en farlig isbre. Håkon gikk med, og de skulde overnatte i skøiten. Dagen efter kom Håkon tilbake, og Andreas gikk videre til CålBay. På veien møtte han Hans Jørgensen som skulde ut og lete efter ham. Det hadde vært triste dager for Hans, som fryktet for at Andreas var bortkommet.

Dagen gikk og mørket tiltok. Vi hadde det dog kjekt. Godt humør, gode levnetsmidler, som vi mente skulde passe til forholdene, og en varm hytte.

Den 18de gikk vi på isen rett over Bayen. Isen syntes å være godt tilfrosset. - Lat mig så ta nogen dagsnotater:

Mandag 20de: Har nu laget mig en håkjerringangel med dypsagn. Skal sette den ned gjennem et hull i isen. Vi ser til revefellene. Det synes som om det her i strøket er lite rev.

Den 25de: Har til og med idag fått 30 små håkjerringer - så hvis nogen tror at her ikke er kjerringer, tar de skammelig feil. Vi lar hver eneste operere for om mulig å finne noget av interesse. Det ser ut som de fleste har gjort sig tjent med hvad stedets ensformighet har å by på. Her er da en av de største som viser blankt, d. v.s. en som har 2 blanke lineangler stående utenpå kjekebenet - sannsynlig fra besøk under Finnmarkskysten siste sommer. Av mageinnholdet kan vi ikke finne matnyttig fisk. En hadde et stykke av en blekksprut.

Den 5te desember: Håkon har voldsom tannpine. Jeg fant et stykke stål og arbeidet en «tanntang». Da tangen var ferdig, var pinen over. Tangen kom dog senere til å gjøre nytte for sig. Og Håkon måtte under pinlig verk ofre en av sine største jeksler.

Den 16de: Var også idag til Russekeilen og så til fangstredskapene. Det blev en hvitrev. Bamsefar har trasket forbi en av de siste dagene og slått ned omtrent alle feller; for å sette til livs Mikkel revs lille matbisk.

Den 24de: Det er nu 5 år siden min første juleaften her oppe. Og nu er lengten after de hjemlige steder atter stor. Vi er da fullt forberedt på å må være her, og her høres ingen klager - tvertimot. Vi har de fleste dager hatt fortellinger og debatter som tilslutt har ledet oss til stor munterhet, så høsten, har gått fort. Det er nu syv uker siden vi skiltes fra våre 2 kamerater i Cål-Bay, og ønsker nu snart å få høre fra dem. Vi håper de har det godt. Idag koker vi rikelig med kjøtt. Og vi er ikke helt uten delikatesser heller. Gjør dessuten storvask.

1ste juledag: Det er så stille idag. Det er som denne dag innebærer stillhetens vakreste minner. Himmelen er så klar. Sannelig et fredfullt syn. Man kunde tro at hele naturen var død dersom man ikke langt borte i det blå så nogen blinkende stjerner - hvorav flere gjenkjennes. Sannelig, disse løper også idag sin bane. Der er en som er så stor og klar. Det må være den stjernen mor og far fortalte om -julestjernen. Den sees næsten bedre her i denne mørke stillheten.

Vi har lest litt og finner oss vel tilsette. Dagen har gått fort. Vi har endel musikkinstrumenter, så som: Munnspill, violin, guitar og trekkspill. Ja, og så Håkons triangel ikke å forglemme. Violinen og munnspillet stemmes sammen. Martin tar violinen, jeg munnspillet og Håkon trianglet - og så durer det løst. Ja, ja, vi synes vi har hørt det adskillig verre. Men så er det sannelig bra at vi ikke er altfor kresne.

2nen juledag: Det. er stille, med klar luft også idag. Kulden er 23 °. Utpå eftermiddagen laget vi en festlig tilstelling. Og sannelig har vi koset oss godt.

1ste nyttårsdag 1906: Så er vi da ferdig med det gamle år. Og det er vi glad over, for det nye år gir oss likesom mere håp om dagslysets komme. Når vi dessuten tenker på at vi har begynt et nytt år, kan vi ikke undgå å tenke på gamle Norge. Det så så kritisk ut da vi forlot det. Det er derfor vårt felles ønske at det idag må stå friere enn noensinne. Hvem vet dog hvad et slikt opgjør kan bli til. - Vi tør lite tenke på at vi enda skal ha over 6 måneder før vi kan vente post. Kulden er idag 35 °.

Den 5te januar: Det har vært styggvær og stort snefall flere dager, og er det fremdeles. Her i Gren-Harbour er en stor samlingsplass for sne. Termometeret viser idag 0.

Den 6te: Natten bragte oss en voldsom variasjon i temperaturen. Termometeret viser idag 31 ° kulde.

Torsdag 11te: Det går dårlig med revfangsten. Fellene og jernene sner ned. Vi har hatt et svært arbeide med å holde dem iorden. Jeg gjør mig klar til å besøke kameratene i CålBay, dersom været blir bra.

Fredag 12te: Efter at jeg hadde forsynt mig av en god frokost, tok jeg på skubben og stevnet mot Cål-Bay. Føret var ikke lett, og straks jeg kom forbi Kapp Heer var isen meget uslett. Å gå landet var meget besværlig på grund av en hel masse dype grotter. Himmelen var overskyet, og dagslyset gjorde enda ingen nytte. Da jeg kom innom kameratenes fangstområde, gikk jeg og så til fellene, men disse var nedsnedde, og jeg begynte å tenke det verste. Føret var fremdeles slemt, så jeg måtte bære skiene lange stykker. Endelig fikk jeg se noen veier, og de var ikke så svært gamle. Skjønt meget trett blev jeg betydelig lettere, og fremme på Cål-Bayen blev føret bedre. Jeg lengtet efter å være fremme. Jeg hadde da gått i hele 9 timer, og den siste tid hadde dertil vært spennende. Hvordan stod det til med kameratene?

Tilslutt ser jeg hytten. Den er som en stor snelagt jordstue. Men så stilt som det er! Jeg slamrer med skiene, men hverken hører eller ser liv. Og vinduene er fulllagte av sne. Jo sannelig, her er nogen friske spor utenfor hytten. Jeg skyver op ytterdøren og roper på «Frøya», en tispe jeg hadde med mig; for at de skal høre mig dersom de er inne, men det er fremdeles stille. Jeg tar i innerdøren, og i det samme jeg lukker denne op, roper en brusten stemme: - Ja, æ' skyt' - Straks svarte jeg: - Skyt ikkje. De' e' han Daniel. - Jeg gikk inn, tok fyrstikkene mine og tendte lampen og så mig så om. Hans Furfjord stod ved sengen med gevæ'ret i hånden, og Andreas satt på sengelisten. Hans, sa det var uforsiktig av mig å komme inn uten å ha gitt varsko. Jeg var nær blitt skutt. Begges forskremte ansikter så slik ut at jeg med en gang kom til å tenke på om dette var følger av' ensomheten.

De begynte straks å beklage det forefaldne, samt forklare grunnen hvorfor geværet blev lagt på benken med skudd i. - Vi har i flere dager sett lys ute på fjorden, og vi kan ikke forstå hvordan det henger sammen med disse lys. Vi bestemte oss derfor til å ha geværet iorden ifall det kunde inntreffe noget uforutsett. Det kunde f, eks. være folk av fremmede nasjoner som på en mindre braa måte vilde foreta bortføring av våre ;beskjedne levnetsmidler. Idet hele har disse lys gjort oss meget urolige. Forøvrig var de friske, og samtalen gikk snart over til behandling av fangstbedriften som i Cål-Bay var langt bedre enn hos oss i Gren Harbour.

Jeg blev i Cål-Bay to dager på grunn av uvær, og vi pratet meget både om tidligere og senere fangsterfaringer.

Mandag den 15de januar tok jeg på tilbaketur. Hans og Andreas gikk med et stykke. Da vi kom ut på Cål-Bayen så vi atter et lys. Det så ut som om en lanterne var satt på isen, da vi foruten lyset også så skin på isen. Vi gikk i retning av dette og forsøkte å huje. Det blev også avfyret skudd. Der vistes dog ingen besvarelse og intet signal fra det belyste sted. Tilslutt blev lyset borte, og fenomenet bragte oss i stor forundring over kvad det kunde være. En stund efter sa vi farvel og stevnet så hver våre veier.

Jeg måtte nu ta landet utover, da der var lagt mere sne på isen som derved fremkalte sørpe. De mange grotter gjorde veien både tung og besværlig, og da jeg kom fremimot Gren-Harbour kunde jeg ikke skryte av nogen kjempekrefter. Her skulde dog det verste være igjen. Da jeg var kommet ut på isen opdaget jeg at sørpen gikk mig over anklene, til tross for at jeg hadde ski på. Jeg hadde intet valg og måtte fortsette. Fra først av hadde jeg håpet at sørpen skulde gi sig, men den blev verre istedenfor å bli bedre. På føttene blev det ganske uutholdelig koldt, og skiene blev tunge som bly. En liten hvil kunde være gull verd, men her måtte allikevel arbeides frem så lenge der fantes krefter tilbake.

Efter å ha stampet frem i denne sørpen ca. en times tid, blev sneen såpass hård at skiene gikk ovenpå, men i føttene hadde jeg nu næsten ikke følelse. Den raske fart jeg nu kunde sette op fikk snart blodet til å sirkulere helt frem i tåspissen, og om en stund så jeg snedyngen utfor hytten som var tett ved. Ja, det var godt å ha et hjem, selv her i denne villmarken. Og kameratene blev glade ved gjensynet. Bare mens jeg byttet klær nedentil, fortalte jeg en hel del nyheter fra turen. De mystiske lys, som så nær hadde fått et så skjebnesvangert efterspill, står man ennu den dag idag i like stor uvisshet om.

Turen var dog for mig en av de meget triste både med hensyn til den øieblikkelige situasjon i Cål-Bay og den senere pinlige slepning gjennem sørpen over Grønfjorden (Gren-Harbour).

De dagene som var igjen av januar forløp med meget uvær, så langturer blev det ikke mange av. Vi lengtet efter dagslys og bedre fangstforhold.

I ledige stunder arbeidet vi mange forskjellige småting. Håkon laget således et vidunderskrin, som med sin automatiske knapplåsinnretning skulde slå rekord av alle hittil opfundne låsmekanismer. Den blev så uovertruffen at den virket like til på våre lattermuskler så det blev en større haloi. Martin arbeidet en meget fortreffelig slire som skulde dekoreres med landets skjønneste dyreart, nemlig en rein med horn, selvsagt. Utskjæringen var ikke langt fremskreden før Håkon og jeg utgav oss som dyreskjønner og fikk det vakre dyr til en geit. Martin som ikke vilde gi sig med dette, fikk snart fart på hornene som nu fikk så mange tagger at det efter disse å dømme kunde være en av Svalbards eldste reinbukker. Ja vent bare, jeg får nok mitt, jeg og.

1ste februar: Pent vær de siste to dager, og det er nydelig også idag. Det er lyst så vi kan se oss om, og vi er glade som fugler. Jeg blir hjemme og steller med litt smedarbeide. Håkon og Martin går vestover mot Russekeilen. De kom dog straks tilbake og meldte at de hadde sett meget bjørnespor. Jeg blev med Håkon utover, og Martin gikk inn bukten. Utfor Festningen så vi den stolte bamsefar komme ruslende efter landbakken. Vi la oss i bakhold, og efter ca. fem minutt lå den stolte ishavsherre med benene i været. Dette er den første iår.

2den: Kl. seks imorges ringte det på bjørnesignalen. Håkon og jeg sprang op. Ja, det er bjørn. Han rykker i spekkhuden som er festet til snoren. Jeg tar geværet, og vi lister oss ut. Håkon holder med døren. Det er bælende mørkt, men da jeg kommer utfor døren står bamsen ca. seks meter fra mig. Geværet rettes best mulig mot den, og med smell og varme fra ildrøret, så jeg kun en eneste snerøik efter bjørnen. Traff du han? - Ja, det trur æ' absolutt. Vi skal bare klæ på oss i en fart og ordne lanternen. - Påklædningen blev som under krigsalarm; men hvorledes er dette fatt? Jeg mistet den ene strømpelesten på slette gulvet. Det må da være et alverdens mirakel. Ja, ja, la oss bare komme ivei. Med lanternen forfulgte vi de opspønte bjørnesprang, og efter å ha gått et par hundre meter, hørte vi brølet av den store hanbjørn. Et skudd til, og den var død. I en fart blev den flådd, og efter en god frokost ordnet vi oss for tur til revefellene.

Du store Jeremias at æ' skulde miste strømpelesten på flate gulvet; skulde nogen ha hørt slikt? Nei, æ' må vel ta et annet par lester. Under avklædningen viste det sig at jeg i farten hadde dradd begge lestene på samme fot, og kameratene lo så de var krokete. Senere fikk jeg også mere enn en gang høre om denne alarmpåklædningen. Jeg måtte derfor ofte tilbake både til horngeita og knapplåset for å få litt variasjon i filosofien.

Vi tar så på tur utover og treffer en bjørn. Denne var endel skremt da den hadde vært i nærheten om morgenen. Den blev dog forfulgt i timevis, og efter en næsten umenneskelig springmars kom jeg i bakhold for en stor is som jeg håpet den vilde spasere i nærheten av. I skumringen kom den spaserende forbi på ca. 60 meters avstand, og jeg gav fyr. I en forbitret fart satte den avgårde, og da den fikk se mig bak isen, satte den mot mig. Min remington blev gjort ferdig til skudd, men før bjørnen kom mig inn på livet, falt den avkreftet sammen.

Lørdag den 3dje: Fint vær også idag. Vi tar endel materialer på kjelken for å bygge selvskudd ute ved Festningen. Kommet dit ut ser vi en binne med ganske store unger ute på isen. Håkon og jeg lurte oss nedover og gikk da tett inntil Festningen. Grundet tidevannet var her lite tilfrosset, og i det samme jeg gikk forbi den bratte bergvegg brast isen, og jeg falt gjennem. Jeg fikk dog støtte mig på hendene og blev således ikke våt lengere op enn till bukselommene. Jakten fortsatte og bjørnen blev skutt. Efter å ha flådd disse, bygget vi selvskudd, og vi blev flere timer derute. Dette var en stor dumhet; for da vi kom hjem om kvelden var føttene kolde som is og strømpene var frosne fast til luggene. Det var således i siste liten at ikke føttene blev ødelagte. Kulden har hele dagen vært 30 grader.

4de: Håkon gikk idag til Cål-Bay for å besøke kameratene der.

7de: Håkon er kommet tilbake og beretter at kameratene har det bra. De har skutt to bjørner, den tredje skjøt Håkon på tur hit. Vi føler oss nu i et begeistret humør, da vi har så fint dagslys. Fangstturene er derfor utstrakt til felter lengere borte.

17de: Skjøt idag syv reiner ved Russeelven, så det blir gildt med ferskkjøtt.

Tiden går, og vi har nu ofte forbindelse med kameratene. Den 25de februar gikk Hans J. Furfjord og jeg til Advent-Bay for å besøke tre mann som skulde overvintre der. Da vi kom dit fikk vi imidlertid se at der var mange mennesker og fikk vite at de ialt var 23 stykker. 20 var kommet opover i oktober. Størst interesse hadde det å få vite at den så spennende utenrikspolitiske situasjon med Sverige var avviklet i fred. Næste dag gikk vi tilbake.

17de mars: Vi drar vår lille elvebåt utover isen og skyter tre storkobber og fem snadder. Det blir blodkaker. Det er forøvrig meget interessant å ro litt efter så lang landligge.

29de: Det er storm av syd. Vi rigget vår store fangsbåt, som vi seilet utover i en omtrent en mils vei. En sjelden og morsom seilas.

15de april: Vi har nu påske; men været og føret er så slemt at her blir intet besøk av kameratene fra Cål-Bay.

17de mai: Håkon, Andreas og jeg ligger nu ved Advent-Bay på fangsttur. To mann fra gruben besøker oss og meddeler at en av arbeiderne døde idag.

22de: Efter en runde helt inn til Gåsøyene kom vi til Gren-Harbour inatt. Fangsten blev tre bjørner og endel kobbe.

7de juni reiste to av våre båter på duntur. Jeg blir tilbake, for å passe våre saker.

10de: Den første stimbåt går idag inn fjorden. Den 13de kom kvalfangeren, og jeg synes at overvintringen er likesom slutt. Den 19de kom Håkon og Andreas fra dunturen, og vi fråtser med ærfuglegg. Dunfangsten var idet heletatt bra.

26de kom s/s «Hålogaland» av Harstad for å slepe hjem kvalfangerens slepebåt, som hadde fått propellskade. Ombord i «Hålogaland» traff vi andværingen, skipper Martin Aronsen, som var navigatør med båten. Av ham blev vi opvartet både med legemlig og åndelig føde. Hans lune og interessante fortellinger flyttet vår fantasi en god del nærmere civilisasjonen.

27: Kvalfangerne bringer idag inn den første kval, så vi ordner nu vårt fartøi som snart må på vannet. Kvalfangerne har saget is til nu.

1ste juli: Skøiten gikk på vannet inatt, den har nu stått på land i ti måneder. Vi ordner oss straks for å seile herfra, da her er både fast og drivende is. Hans og Martin kom ikveld av duntur.

7de: Vi har nu gjort seilturer til Alkhornet og Cål-Bay for å få innsamlet forskjellige saker. Det blev en kjærkommen avveksling å begynne livet ombord igjen, hvor vi har koselige lugarer. Håkon og Martin reiste for et par dager siden til Kings-Bay. Det er ca. 20 norske mil dit, så det blev en forholdsvis lang tur på en liten seilbåt. Vi skjøt idag to pene reiner, som allerede hadde fått god trivsel av årets grøde.

12te: Håkon og Martin er nu, kommet hjem med endel dun og nogen kobber. Vi regner nu dun og kobbefangsten å være slutt med forholdsvis bra resultater.

24de: Blandt annet virke har vi kokt vårt spekk til tran hos kvalfangerne, og ordner oss nu for reinfangsten. Vi har nu også funnet vår lune havn igjen under Tempelfjellet ved Sasson-Bay. Skal gå til dals ikveld.

3dje august. Det har vært umåtelig travle dager, da vi på knapt ti dager har skutt og ført ombord 68 reiner, som vi også har saltet. Vår elvebåt gjør uvurderlig nytte for sig.

9de: Har nu falt bragt ombord 96 reiner her, og vi regner med at fangsten er slutt for denne gang. Siden vi kom hit ifjor har vi ialt skutt adskillig over to hundre rein, og minnene er både mange og forskjellige. Båttrafikken på elven har ikke vært lite farefull, da vi ofte støtte på leirbanker. I det tykke leirvann kan man intet se. Man må derfor va i forskjellige retninger for å finne dypet. Rett som det er kan en få en ufrivillig dukkert, og i det kolde isvannet vil man da næsten miste pusten. Efter lykkelig fremkomst kan der da ofte serveres muntre gjengivelser fra disse uventede avkjølinger med påfølgende åndehikst.

20de: Har blandt annet tørret skinnene og samlet alle våre liggende fe ombord. Vi har også samlet endel revjern som var snedd ned i vinterens løp. Og nu er vi da helt klar til hjemreise, med godt tilfredsstillet jaktlyst.

Den 21de blev seilene satt, alt godt eftersett. Flagget går til topps, og vi må se på det. Det er så pent i denne klare polarluft. Da vi kom hit ifjor, var vi ikke sikker på om dette rene flagg skulde bli vårt i år også; men nu vet vi det. Og takket være de rettlinjede menn kan vi med god frimodighet se op mot et rent, rettlinjet og vakkert flagg.

22de: Vi ligger i vindstille utfor Isfjorden. Midnattsolen holder nu på å bli borte.

28de: Nu skal vi efter bestikket snart ha Norge i sikte. Vi har hatt meget stille og motvind på turen.

29de: Fikk i natt se et vink fra mor Norge. Det var Fruholmen fyr. Nu bakket vi op en stund til vi fikk full orientering. Utpå eftermiddagen var vi inne i Hammerfest. I lang tid har vi ønsket efter fersk fisk, og nu er den ikke vanskelig å få. Vi griper derfor snarest mulig anledningen. Her ligger en masse russiske fartøier som snart er klare til å seile hjem. Flere ishavsfartøier er ganske nettop innkommet og her er megen røre og stort liv i byen.

Efter å ha ordnet våre forretningsaffærer seilet vi til Tromsø, hvor vi stoppet noen dager. Været var ganske surt også her, så vi måtte nøie oss med den sommer vi hadde i Sassondalen, som visstnok er et av Svalbards sletteste og vakreste dalstrøk.

I midten av september var vi kommet til våre hjemsteder. Vi hadde vært fraværende i 14 måneder.

Efter opfordring av en stor del av «Andungen»s lesere, har jeg med dette forsøkt å fortelle litt om livet i hytten, samt trekk fra forskjellige fangstturer. Kan godt være at ett og annet høres fabelaktig. Jeg kan forsikre at jeg har vært sannheten tro. Jeg har vært nødt til å nevne min egen person i langt større utstrekning enn det smaker mig.

Det blev slik når jeg skulde skrive dette.

Fra Spitsbergen 1909-10
Fra Daniel Nøis sin dagbok. Digitalisert og tilrettelagt for internett av Idar Nilssen.
Denne fortellingen er fra Daniel Nøis sin tredje overvintring og Hilmar Nøis sin første.

Året 1910 blev jeg enig med 3 kamerater om en overvintringstur til Svalbard. Som fartøi benyttedes en liten fiskekutter som knapt målte sine 35 fot.

Foruten mig deltok Martin Pettersen, Nøis, Hilmar Nilsen, Nøis og Johan Nilsen, Nøis. I kutteren var en 6 hestes Alpha tvilling motor som vi ventet megen glede av under forestående tur.

Den 13. juli forlot vi Risøyhamn og gikk fremom Borkenes hvor vi fikk vår proviant samt litt materialer m. m. hos Joh. C. Fochsen. Dessuten var man fremom Tromsø for komplettering av geværer, ammunisjon m. v. Det var ikke så liketil å plassere alt ombord i en så liten båt, men så gikk det.

24. juli stakk vi ut fra byen og traff pent vær over havet. Som nevnt, motoren var tvilling motor med 2 sidestående cylindrer og på et av disse stempler var anbrakt en jernplate for å forhøie kompresjonen. Ovenpå jernplaten var anbrakt muttere og her var en av disse gått løs, følgen blev at mutteren kom under eksosventilens dekningsflate så denne høiedes og blev utett. Jeg forsøkte å benke den for å få den tett, men det lykkedes ikke, cylinderen måtte takes vekk og vi tusket avgårde med en cylinder. Navigeringen foregikk efter et gammelt luftkompas som måtte anbringes mitt på lukene og det syntes å vise bra da vi kontrollerte det etter kartet på kysten.

Da distansen var utseilt for Hornsund kunde intet land sees, skjønt luften var siktbar. Kursen blev lagt NO og traff Sydhuk av Prins Carls Forland på formiddagen 29. juli. Skjønt nogen tåke var det nu lett å finne Isefjorden hvor vi styrte inn til Green Harbaur. Hvalfangerne drev fremdeles sin virksomhet og hele Grønfjorden var ganske dekket med tusinder av havhest (stormmåke) som under et kokrende leven satte tillivs av de flytende hvalrester. Siden vi sist var her, var der nu blitt mere liv i kullgrubespekulanterne, hvorav minst 4 hadde skjerpet ved Gren Harbour.

Søndag den 1. august gikk vi til Cål Bay. En frisk NV bleser inn fjorden og vi gleder oss til å være fremkommet, da vi sannsynligvis har hatt motvind på havet. Da vi var forbi Russelven bad jeg Hilmar ta roret med videre ordre om å styre godt klar land, da landskapet var utgrunt for Cål Bay-øyra. Hilmar som fant landskapet så pent innover her, gikk helt op i filosofiske betraktninger og styrte passende nær for å få se sig godt om. Jeg hadde nettop vasket mig og skiftet underklær, da kutteren ramlet frem på grunnen og sprang op i en fykende fart. Der var dog intet å gjøre, den måtte stå der. Vinden tiltok i styrke og situasjonen blev pinlig. Skulde vår ferd være endt her. Heldigvis var det ingn nevneværdig tungsjø, men vindsjøen slog over kutteren så tilværelsen ombord blev rent uutholdelig. Småbåten kunde dog ligge i le, så vi kunde tilnød komme oss i land. Hilmar var som stemplet av ulykkelighet, men det var intet å gjøre ved, vi måtte bli her. Pumpen undersøktes tilstadighet men ikke noen lekkasje av betydning. Til alt held tok vinden til å løie i 7-tiden og ved høivann i minattstiden var det helt stille, og vi kom av ved å krenge kutteren godt over. Kommen frem til hytten i Cål Bay fant vi Artich Cåls eiendomsmerke plassert over døren, dette tok vi vekk og spikret dette fast på en jolle som hørte kompaniet til og som lå utfor hytten. Her hadde ingen venner syslet. Fordøren var benyttet til hestestall og i beboelsesrummet så der fælt ut. Det skulde bare mangle at vi tok oss en lignende frihet med kullkompanienes eiendom, da skulde det vel bli holoi. Herfra ruslet vi til Sasson Bay for å skyte en del rein. Reinen var langt op i dalen, men ved hjelp av elvebåten fikk vi tak i 40 stykker som vi hadde i salt til søndag 14. august.

Peder Pedersen Ulsfjord hadde overvintret inne i fjorden. 2 mann lå i Dikson Bay, 2 i Giles Bay og 2 i Sasson Bay. I dalen fantes flere rever som var død av gift, så det er vel ingen mening i å legge sig på fangst herinne. Går foreløbig til Advent Bay. Her har Artich Cål gjort store anlegg siden 1906.

Den 16. kom «Neptun» og «Kong Harald» i turistrute og vi fikk sende post hjem.

Bestemmer oss for å benytte hytten i Cål Bay og dessuten å bygge en ny hytte på Cap Heer ved østre innløp til Gren Harbour. Etter å ha samlet en del drivtømmer, begynte vi å bygge hytte og det gikk bra med arbeidet.

Da vi var ganske ferdig kom Andreas Schrøder fra Tromsø og spurte hvem som hadde gitt oss lov til å bygge der, og han var ikke lite høg i hatten. Jeg bad ham ta saken med knusende ro og så snart han kom med bevismateriell for eiendommens størrelse med tilliggende herligheter var vi villig å respektere dette. Forøvrig trodde jeg ikke vår fangstbedrift kom i noen som helst strid med det kullsjerp han vernet for, så det var nok best vi fikk være i fred med våre saker. Tilslutt blev vi bra enige og vi pratet lenge. Da hytten var ferdig her, tok vi en tur til Cål Bay og satte hytten bedre i stand der, da den var rent ukoselig som den var. Dessuten la vi op proviant og utstyr for 2 mann så det kunde bli lempelig med båtførselen som vi de tidligere høster har hatt nok av heroppe. Senere hakket vi kull ganske nær hytten ved Cap Heer. Dette var en hel jobb da laget er tynt og vi har intet sprengstoff. Der synes å være 3 slags kull i samme lag, det er kun et av disse vi finner storartet til å bruke i ovnen.

Den 9. september går vi på jakt i Cål Bay-dalen, men ser ikke en rein, det ser ut som om reinen er utryddet her. Her i Cål Bay har alltid vært en god reindal og her er en storartet fin beiteplass i forhold til flere andre steder heroppe. En dag går vi så langt at vi ser ned til Belsund, og ser 17 reiner går og beiter i en del der, vi lar dem dog gå.

Søndag 12. september: Var i dag i Advent Bay med en hvalbåt som var der efter kull. Her fikk vi høre forskjellige nyheter både fra sør og nord. Hører blandt annet at Sivertsens ekspedisjon som overvintret på Nordkap er død alle mann, 4 i tallet, det blev et trist budskap. Beretningen lyder at der fantes 3 mann død ved hytten. Den 4de som sist levde hadde så forlatt dette sted og forsøkte så å gå over isen til Lavøy hvor han visste at Sverdrup Sakariasen lå, senere har ingen sett ham.

15. september: Fikk motorkutteren optatt på hvalfangernes flenseplan igår så den får det godt i vinter, den har mistet stråkjøllen under grunnstøtningen. Forøvrig er kjølnaten meget sprengt og vi kan være fornøiet at det ikke gikk verre. Hvalfangerne gikk hjem i dag med sine fangstbåter og sin slepebåt og vi regner med å ha sent den siste post for i år. Mannskapet som var med hvalfangerne var meget fornøiet over å få reise hjem herfra nu når sne og kulde har begynt å ta landet i besiddelse. Mange var rent forbauset over at vi virkelig kunde gi oss over her som ingen adspredelser finnes. Vi mener derimot at blir det bare fangst nok har vi adspredelse nok.

Fredag den 17. september: Idag kom D.s "Olav" fra Tromsø med 3 mann som skal overvintre ved bunden av Gren Harbour for at passe et kullfelt for direktør Hjort. De hadde en slem kuling ved Syd Kap og var nær ved å forlise. Her blir nu folk nok i Gren Harbour idet ingeniør Daae blir liggende ved Artich Caals grupe ovenfor kvalfabrikken. Ingeniøren blir selv femte, så det det blir bra med folk, det er dog ingen fordel for fangsten.

24.: D.s. «Mounro» kom fra Norge i kveld og vi fikk post, det var uventet. «Mounro» har vært i Norge efter doktor, da doktor Kink var blitt syk og måtte reise hjem med «Farm» den 8. ds. Forøvrig pusler vi med forskjelligt som må gjøres i orden til vinters. Det er ikke lite arbeide å slå sammen disse revefellene, som vi nok må ha 100 stykker av. Dessuten må der lages et lås til hver felle.

Tirsdag 28.: Martin og jeg gikk til Cål Bay igår og i dag går vi op dalen for å se efter rein. I Cål Bay-dalen ser vi dog ikke et eneste spor så her finnes vistnok ikke en eneste rein. Turen fortsettes inntil vi er fremme i Belsunddalen. Her finner vi en flokk på 18 stykker og skyter alle. en del forsøkte å flykte, men terrenget var høvelig for luring, så vi kom den snart på skuddhold igjen. I en fart blev vemmerne uttatt da den ikke kan ligge med vemmerne i over 2 à 3 timer, thi den tar så lett kaldfyr, hvilket reinen heroppe har en stor svakhet for. Det blev mørkt før den siste rein var anretet og begynte nu nedturen som var både lei og besværlig. Vi følte snart det vanlige at man blir snarere trett mår man går i mørke enn ved lys dag, dette fordi man ser mindre å velge det absolutt beste terreng. Ved midnatt kom vi ned og måtte da koke kveldsmat. Vi har med oss et kjøttlår og dette skal nu smake, da vi ikke har hatt fersk reinbiff siden vi var i Sasson Bay for 6 uker siden. Luften overskyet, men forresten bra vær.

Den 29. bar det op dalen igjen. Reinen måtte jo ordnes bedre for å ligge til ut på vinteren igjen. En del garnfiller og annet har vi med for å dekke over så ikke reven gjør den noen skade. 6 reiner flår vi skinnene av og laget herav en stor samfundsfell som vi kryper under når vi skal spise vår medbrakte kavring og margarin. Ut på kvelden legger vi en reinkalv som hodepute og derefter legges den store fell i bukt og vi legger oss mellem der. Det er en kold vind med litt snefall ned dalen, men under samfundsfellen har vi det lunt og godt. Vi gnager i oss litt kavring og margarin men denne kost er vis temmelig blandet med reinhår. Næste dag får vi med en del kjøtt og går ned.

1. oktober: Kom fra Cål Bay i dag og ser en jakt krysse inn fjorden. Senere får vi rede på at jakten hentet en hel del varer fra det bergensk-engelske kullkompani. Varene blir solgt i Norge til dekning av en del hyre som de sist vakthavende mannskaper ikke kan få på annet vis, da kompaniet er kommet i vanskeligheter med å skaffe penger. Jakten hadde 2 mann med som skal holde vakt ved kompaniet.

Søndag den 10.: Har i dag vært stasjonær og holdt oss ved hytten. Forøvrig har vi arbeide nok med å lage renfeller, likesom vi fører disse til fangststederne når veiret er bra. Til fangstbåten har jeg syd seil, men det kommer an på hvor lenge sjøen holdes åpen for båttrafikken.

15. oktober : Har nu begynt å sette op fangstredskaper, men det synes lite om rev, dessuten har reven meget avfall av hvalen å spise, så den er vel ikke særlig interessert i noe som ser farlig ut.

19.: Martin, Hilmar og jeg er i Cål Bay. Vi går til Belsund-dalen alle tre og skyter 7 reiner. Dessuten legger vi ut 3 revesakser ved reinvemmerne. I ryggsekkene tar vi en del kjøtt som bæres ned. Veien er så lang, at det er ikke tale om å ta noen hel rein til manns, da selv en kalv blir for tung.

22. oktober: Det har ofte stormet og de siste dagene har stormen vært kvikk. Herute på Cap Heer hvor odden er så lav, er vinden riktig slem. Der er da langt bedre inne i Gren Harbour, men så blir der også mere sne om vinteren. Inntil nu har vi ikke hatt nevneverdig med sne, da skiene så å si ikke har vært i bruk. Til nu har vi fått 5 rever.

Søndag 24. oktober: Jeg koser mig alene i hytten i dag da Johan og Hilmar er reist til Cål Bay. Vinden er fra vestlig kant, hvilket den ikke har vært på lenge.

Den 29. kom Johan tilbake og beretter at de har vært i Belsund-dalen efter 4 reiner som de drog ned til Cål Bay på kjelke, 2 for hver dag. De var på tur hertil med 3 reiner, men måtte legge både reinen og båten ved Cål Bay-øyra.

Søndag 31. oktober: Johan og jeg går inn over til direktør Hjorts kullfelt hvor de 3 mann sattes iland, som kom med S.S. «Olaf» den 17. september. Disse har det bare godt og har fått sitt hus i bra orden. I går så de 3 bjørner spasere nede på isen, men de fikk ikke tak i dem. Det er meget sjelden at bjørnen sees så tidlig på høsten, så man kan sikkert gå ut fra at her er megen drivis utfor kysten. Karene har også satt ut revefeller og fått 3 rever. 7 gr. kulde.

Fredag den 5. november: Johan gikk til Cål Bay igår. Jeg har vært vestover og sett til fangstredskapene, men ingen rev. Det var en fæl tur, idet jeg var borte i hele 15 timer. Saken var den at jeg måtte innover helt til fabrikken for å komme over isen, da den er så dårlig lengere ut, dagen er nu så kort og svak at det blir mest å gå i mørke, når luften er overskyet.

6. november: Johan og Martin kom fra Cål Bay i kveld. Allerede før de sa noget kunde jeg se at der var hendt noget. De fortalte så at de med 3 reiner i doryen skulde førsøke å ro langs med landet utover. De var dog ikke kommet langt før issørpen skruet den lille båt fast så de ingen vei kunde bevege sig. De arbeidet nu time efter time for om mulig å nå land, men det syntes forgjeves. Endelig nådde de bunn med årene og de var nær land. Dette var dog så bratt at det var umulig å ta sig op, de staket og staket igjen og tilslutt var kun en åre igjen, de andre var i den fortvilede kamp brekt i stykker. Endelig nådde de en grotte efter fere timers utrettelig arbeide og kunde da sette båten op. Dødstrette begav de sig på tur hertil og det var jo ingen snarvei. Mere enn engang har jeg bannlyst disse båtturer om høsten, men denne gang var det av stor nødvendighet å få kokkjøttet utover mens vi har litt dag. Isen er nu så slem at båtferdene ansees nu slutt. Østlig, lettskyet luft, 8 gr. kulde.

Lørdag 13. november: Var i dag ved Cål Bay-øyra efter de 3 reiner som har lakt der så lenge isen var såpas bra at vi kunde drage disse på kjelke til Russekjeilen, herfra var dog isen dårligere. Vi har nesten daglig satt ut revefeller, men det går dog yderst smått med fangsten. Igår forsøkte vi å fiske håkjerring, men det ser smått ut, idet vi kun fikk en liten.

Den 16. var vi en tur til Russekjeilen og satte og et par feller, samt så til de øvrige, men dessverre ingen rev. På hjemveien opdaget vi at bjørnen hadde gått i våre spor, men vi kunde intet se i mørket.

18.: Idag har vi endelig hentet 2 av de reiner vi hadde ved Russekjeilen, så nu skal vi leve og leve godt. Forøvrig er situasjonen som vanlig SO bris med litt sne.

22. november: Har i dag taljet båten op til hytten. Her har vi hvelvet den og veiet den noget op. Under ripene har vi så laget snevegger så der er et helt hus under denne. Isen legger sig nu trykt, da vi i de siste dage har hatt 19-20 og 24 kuldegrader.

25. november: Ingeniør Dåe med 2 arbeidere gikk forbi her imorges på tur til Advent Bay. Johan blev med til Cål Bay. Dåe har 2 kjørehunde som han fikk låne av rittmester Isaksen i høst og med disse kjører han sine pakkenelliker. Vi har også 2 hunder, men disse er lite dressert for kjøring ennu, men vi håper å få nytte av disse som sådan. Svak sydostlig bris, klar luft, 25 kuldegrader.

Fredag 26.: Det blev vendereise med ingeniør Dåe. De kom tilbake fra Cål Bay i kveld. Martin kom med hertil da de hadde lite lampeglass. Vår hund "Viggo", som var i Cål Bay, var med hit får å trekke, dette gikk godt og "Viggo" ser ut til å bli en flink kiørehund.

1. desember: Martin tok ivei til Cål Bav den 29. og vi tror han hadde godt vær. Vi har besøkt fangstredskapene både i øst og vest, men det ser smått ut med revefangsten. Pent veir. 12 gr. kulde.

Mandag 6.: Johan og jeg gikk imorges innover til Hiorts kullfelt og traff kun Thune hjemme. Han trodde at der var litt skjørbuk i kroppen hans og det var slett ikke usannsynlig. Karl og Almar var gått til oss i besøk, men vi hadde omgåddes på veien. Vi satte kun til livs noget kaffe og mat og gikk da tilbake til vår hytte, hvor Karl og Almar satt og ventet. De får da beholde en rein av oss så de får sig ferskt kjøtt. De er litt redd for skjørbuk, da Thune allerede har synbare merker av den. Ved kullfeltet har de ingen fangst fått siden vi var der sist og de har heller ikke sett mere bjørn. Litt har de arbeidet i fjellet men det gjør jo lite av sig.

Fredag 10. desember: Johan og jeg tar kjelken og drar innover til Russeelven for å hente 2 reinkalvskrotter som ligger der. Det er dårlig føre på landet, men det er bedre lengere utpå isen, hvorfor vi går godt utpå, da der er meget sne mellem grunniserne under land. Det er mørkt hele dagen, luften er skyet og skyene fordeler sig i tette floker der tyder på sterkere vind som også tiltar i styrke fra S0. Ut imot nesset merker vi at der er litt bevegelse i sen, men aner dog ingen fare. Vi antar efter landet å dømme at der er på tide å dra under land. Ved landet var bevegelsen noget mere merkbar, men isen lå rolig ennu. Det er nu kun et lite nappetak igjen og vi er ved hytten i spenstig humør. Kaffekjelen blev påfyrt i en fart, likeså stekepannen med kjøtt på. En halv times tid er gått og Johan går ut. “Daniel kom og se isen”, roper han. Jeg springer ut og får nu se at det er svarte havet runt hele odden, og isen er kommet langt utpå fjorden. Det løp koldt nedover ryggen - enn om vi var så ulykkelig at vi har blitt med der ute. Det blev så stille i hytten efter dette syn og vår samtale blev så spak. Tankelivet var dog ikke stille, men minnet oss pinlig om den skjebnesvangre katastrofe vi så nær har blitt med på. Jeg antar der var ikke gått 5 minutter efter at vi var gått i land før isen gikk 1øs, så det var som ved et under at det ikke bar tilhavs med oss og en grusom død har vært forestående. Storm av ost i kveld 13 gr. kulde.

Søndag den 12.: Stormen var kvikk igår av NO, men i morges var veiret pent, kun en liten bakke med sneskyer viste sig i vest mot horisonten. Vi gikk da en tur til ingeniør Dåe hvor vi spiste middag og hadde det koselig. Ut på dagen snedde det noget, men ikke verre enn vi tok på hjemtur. Kommen et kvarters vei fra hytten røk det op med en forferdelig snestorm av vest, så vi med engang var uten noen sikker orientering. Et stykke syd for hytten var noen bratte bergfronter og her var vi redd for å gå utover, da snefokket var så tett, at det var helt umulig å se. Tilslutt måtte vi krype og føle oss frem med hendene. Endelig fant vi en bakke som vi krabbet langs ved og langt om lenge fikk vi tak i noen kullsekker som, vi visste var nær hvtten og fant således denne. Hunden hadde vi med og den drog kjelken med en parafindunk nå, men hunden var borte. En tid efter at vi hadde lakt i ovnen hørtes et skrikende hyl, det var hunden som var kommet. Jeg gikk da ut og fant den med forbenene opefter hyttens torvkledning, det så ut som den hadde styrt rett på ovnsrøren inntil den har truffet hytten. En slik voldsom snestorm har jeg ikke tidligere vært ute for fra den kant, thi den kom som et lyn og da her var meget løs sne, gjorde det situasjonen så meget verre. Kulden var i formiddag -20 grader.

15. desember: Veiret var bra igår og vi var en tur i retning mot Cål Bay, og såg over fangstfeltet, men der var dessverre ingen rev og intet spor. Lettskyet luft, 17 grader. Idag er vi hjemme, da det sner noget.

Mandag 20. desember: Har i dag vært utover forbi Russekeilen og sett på fangstredskaperne, men ingen rev. På tilbakeveien fikk vi en slem vind som strømmet ut Gren Harbour og det var meget koldt i nesen. Johan blev noget efter og jeg ventet ham, det viste sig da at han var frosset hvit i den ene kinn og likeså i pannen. Jeg hjalp ham da å få ansiktet i orden igjen og siden måtte vi sette farten noget op inntil vi blev kvitt denne ufordragelige sno. SO bris med klar luft. Kulden 30 grader.

24. (Juleaften) : Veiret har vært urolig de siste dagene og det er ikke bra i dag heller, da det sner noget. Vi ordner litt i hytten til forestående julehelg. Ut på eftermiddagen kom en av ingeniør Dåes arbeidere med beskjed fra Dåe om at vi måtte besøke ham. Dette kom jo rent overraskende på oss, men det vilde jo være dumt om man avslo et sådant tilbud her inne i ensomheten. Efterat karene hadde fått litt til livs og vi hadde stelt oss bar det i vei og var snart fremme ved deres bolig. Det blev en koselig aften og vi pratet meget. Dåe hadde fått en vakker grammafon av selskapet og dens fortreffelige musikkstykker fikk selv mørketiden til å lysne. Utover kvelden blev brygget en liten toddy, som også friskede fantasien til bedre snakkelyst. Av matsaker fikk vi en uventet stor variasion, så det blev i alle dele en vellykket iuleaften for oss. Stille luft med litt snefall. -20 grader.

Juledag 25. desember: Stuerten hadde bordet dekket kl. 9 og det var så menn ikke småtterier han bakket op med. Vi var selvfølgelig ikke forspist på delikatesser, så vi blev ofte minnet om å ta inn for ryggverk. Grammofonen gav oss åndelig føde med salmer og sang så vi hadde all grunn til å være fornøiet. Efter kveldtid ruslet vi hjem til vår hytte i godt og rolig vær med overskyet luft. Kulden 12 grader.

Annen juledag: Dagen tilbringes med lesning og i mellem en sang. Dessuten føles en stillhet som har så lett for å drage vår fantasi over havet og helt inn i stuen hjemme, hvor vi vet at far og mor og andre pårørende tenker på oss. Kl. 3 på eftermiddag avbrytes stillheten, idet stuerten og 2 andre arbeidere kommer på gjenvisitt. Dette gleder oss meget. Nu blir det både prat og lattersalver og stuert Liland pleier ikke å gjemme sine fortellinger. Litt ildvann måtte jo til først, men karene har jo godt av en liten juledram efter turen. Om kvelden gikk vi med dem et stykke på hjemveien og månen skinte så deilig, at det hele var en lyst å ferdes ute. Da vi skiltes ropte vi et lystig hurra for at vi var de første som noensinne hadde feiret julen i Green Harbour, efter norske seder og skikke, og da særlig hvad julebesøk angår. 10 grader.

28.desember: Fikk endelig en hvitrev i dag, og det er nu lenge siden sist. Veiret vil ikke bli helt bra. Frisk av NO., -20 grader.

1910. Nvttårsdag: Atter er et år henrundet og enhvers livsbane er blitt lengre. Her oppe er den dog ikke forlenget på roser, men tiden går også her og vi følger med.

Jeg og Johan snakker om forskjellige hendelser i det gamle år. Vi snakket nettop om en dag i høst vi var ute og rodde efter snadd. Da vi kom til land blev båten taljet op og Johan holdt på å skrape en del issørpe ut av båten. Haglegværet lå på fremtoften med løpet bakover. Ved berøring av årene gikk skuddet av og ved å betrakte stedet hvor skuddet traff båten, var det nesten uforklarlig at ikke skuddet traff henderne hans. Han holdt begge hender tett ved hverandre og kjente berøring av skuddet i vottene. Hendelsen gav ett alvorlig inntrvkk nå oss som senere nå kvelden satt ganske stille, men dog tenkende. Enn om det verste var hendt. Ved eksperiment viste det sig at dette gevær (Remmington) kunde bli stående så nermest i halvspend at det gikk av og kunde slå ild i knallhetten, da fjæren var meget stri.

Torsdag den 13. januar: I fjorten dage har vi mest lagt inne, da veiret er rent umulig. Den 3dje brekket isen nesten inn til hvalfabrikken. Jeg går til Cål Bay og treffer Martin og Hilmar i beste velgående. Fangst har det vært dårlig om i Cal Bay også. De har heller ikke sett noen bjørn. Den 14de går jeg tilbake og Martin blir med. Jeg har fått låne en kjørehund hos ingeniør Dåe, så vi hadde 3 hunder for sleden. Tok med en rein hitover, dette blev ikke lite besværlig, da vi måtte gå på landet. Som tidligere bemerket er her mange dype grotter å passere, når man går på landet, så det er nesten ugjørlig å komme frem, med slede. På turen hertil fortalte Martin mange småhistorier som hadde hendt siden vi sist var i lag. I julen har det vært noget langsomt, men det gikk forholdsvis bra. De hadde i ubetenksomhet kokt en stor kasterolle med chokolade på 2 mann og for å få slutt på denne hadde de veddet om hvem som klarte å drikke mest. Hilmar var nokså frisk å ta inn, men regnet ikke med at hvor der er store inntekter blir også store utgifter. Ja nok om alt, jeg tror ikke han innlater sig på den slags tidsfordriv noen jul senere og iallfall ikke deroppe som er så koldt ute på bakken. En gang var de ute og gikk, og Hilmar traff et bjørnespor, da ropte Hilmar av full hals: “Nei men hvem i pokkern ha gådd her”. Da så Martin kom til blev det en glimrende latter.

Den 17. januar fikk vi besøk av Almar og Karl. Thune var nu bedre av skjørbuk, men Almar hadde så voldsom tannpine. Jeg satte frem en flaske konjakk, så han kunde forsøke om et glass av denne skaffet lindring. Han påstod det blev bedre og den andre skålte på velgående. De fikk nu nokså meget å prate om og så tilslutt ikke å kunne bli ferdig på annen måte enn å avgjøre det hele ved neveretten. Dette blev dog intet av, da vi fant det bedre å la det bero til senere. Jeg bestemte mig iallfall til å la den slags tannmedisinbruk ophøre på disse patienter. Klar med stille luft, 28 kuldegrader.

Søndag den 23.: Ingeniør Dåe og en av arbeiderne var hos oss i dag. Hilmar kom fra Cål Bay står og berettet at de fikk 2 rever i Belsund-dalen forledendag, de tok også hjem et par rein. Forresten intet nytt. Mandag kjører jeg til Cål Bay med 3 hunder for sleden. Luften er lettskyet, men det vises nu at dagen holder på å heve sig. Kulden 19 gr.
25.: Martin og jeg kjører til Bellsunddalen, men det blev ingen rev i dag. Vi tok med oss 3 reiner ned og hundene gjorde god nytte.

Torsdag 27.: Jeg kjører til Advent Bay i dag og tar inn ved Advent City hos 2 vaktmenn som kom opover i høst. Disse har hatt det bra forøvrig, men har ingen rev fått og heller ingen rein. Senere på kvelden kjørte jeg til Artic Cål og fikk vennlig mottagelse av mester Mangham, som var interessert i å få høre fra ingeniør Dåe. Fangstmannen ved Artic Cål har fått 5 rever og 2 reiner. Klar luft med svak østlig bris. 28 gr. kulde.

Den 28. kjører jeg til Cål Bay igjen efter å ha spist middag i Advent Bay. Mangham sender brev til ingeniør Dåe. Luften er overskyet og delt er svært mørkt. Blir derfor en del prakket i den uslette is mot Cål Bay.

Den 29. gikk jeg i Cål Bay-dalen og så efter rein, reinen der var ikke spor å se. Her kommer neppe rein i Cål Bay-dalen iår, da det ifjor var drevet så sterk jakt fra kullkompaniet i Advent Bay. Den tid det Bergensk-engelske var i drift på Revnes-siden blev der drevet megen sterk jakt i Advent Bay-dalen, likeså i de tilstøtende daler mot Cål Bay, så reinens saga er vel utspillet her.

Søndag den 30.: Martin og jeg kjører til Gren Harbour medbringende 2 reiner på hundesleden. Vi må fremdeles farte på landbakken og de ufordragelige grotter er en svøpe på disse turer.

Mandag fikk ing. Dåe hilsninger og brev fra Advent Bay og dette virket rent stimulerende på ham, det blev jo noget helt nytt i vinterens almindelige ensidighet.

1. februar: Ja, nu har vi endelig fått februar og hermed ansees i almindelighet mørketiden forbi. Når luften er overskyet er det allikevel ikke helt skuddlyst, men vi er vel fornøiet over å være kommet så langt. Det gjelder nu bare at fangsten vilde bedre sig. Siden lyset begynte å komme har vi ikke sett spor av bjørn. I år var her mere bjørnveier i mørketiden enn jeg noen gang har sett noe år tidligere og det kan således treffe at isvandringen er kommet for tidlig. Vi hadde jo ikke engang selvskudd utlagt, da biørnen som regel ikke kommer så tidlig. Stille klar luft. 36 grader kulde.

Onsdag den 9. februar: Reven er fremdeles lur og jeg forsøker å lave litt giftåte for første gang. Mens jeg er ivrig optatt med dette har min hund, «Frøi», slikket ubetydelig bort i den ene åte. Der var blitt liggende ubetydelig gift utenpå, men kunde omtrent ikke sees at giften var berørt og jeg trodde ikke dette hadde noen fare. En halv time efter gikk jeg ut og hunden gikk med. Jeg så straks at den var dårlig og gav den en boks melk, opblandet i litt vann. Dette nyttet dog ikke, den begynte snart å få krampe og var snart død. Vi blev meget ilde tilmote over tapet av «Frøi» da den var så flink å trekke. Jeg forbante hele revgiften og senket det hele gjennem et kobbehull til havets bunn.

10. februar: Ingeniør Dåe med sine 3 arbeidere er gått til Advent Bay i dag. De var innom her og fikk sig litt blodkaker i livet før de drog videre. Vi syr telt og soveposer. Pent veir. 35 gr. kulde.

Torsdag den 17.: Ingeniør Dåe med en av sine ledsagere kom fra Advent Bay i dag, de 2 andre kom hertil den 16. Dåe blev 2 netter i Cål Bay, da veiret var slemt. I Advent Bay var alt i beste velgående og arbeidet gikk bra, men fangstmennene hadde ingen fangst fått. NV bris, 23 gr. kulde.

18. Har fyldt op litt parafin som vi tenker å anvende på en kjøretur til Belsund-dalen. Parafinen var så frosset i kranen at jeg måtte skrue denne ut for å få parafin av fatet. Vi ordner dessuten alt i stand for påtenkte tur, og vi skal få låne begge hundene av Dåe. Solen har skinnet på fjellene i dag, og denne kjære farve gir oss som et vink i fra livets ophav. Klar luft, 37 gr. kulde.

Søndag den 20.: Alt er klart til turen og vi kjører til Dåe i kveld. 27 gr.

Mandag den 21. bær det i vei. Føret er ikke bra, da her er meget sne i dalen. Vi når op til Isfjellet og slår leir her, da det er en megen sneskavl. Det vil bli noget fuktig i teltet når vi koker kaffe. Vestlig bris med snøkav, 19 gr.

Tirsdag den 22.: Det gikk bra i teltet, men det vil bli noget rim. Føret er tungt til å begynne med, men det blev bedre op på høiden, likeså bakfjells. Vi stoppet nede ved en bratt elvemæl hvor der var ophopet meget sne. Her grov vi oss en hule for om mulig å få det bedre. Litt lengere nede i dalen så vi flere reiner gå å sparke efter føde, det er dog lite trolig at den finner noget av betydning, da her er så møget sne. Da hulen var noenlunde i orden, blev hundene innestengt og vi gikk bort i bakken og skjøt 5 reiner. Det blev kjøtt både til oss og hundene. Snekav, 14 gr.

Onsdag den 23.: I snehulen hadde vi det bra, men veiret er slemt ute. Det sner meget og dessuten er det ikke lite vind av nord. Har vært en tur ute og skutt 2 reiner, men veiret var så slemt at vi måtte inn igjen. Torsdag blev veiret litt bedre, og skjøt 7. Vi kunde i dag telle 50 rein ialt, men de fleste er så langt ned i dalen mot Belsund, at det blir forlang transport for oss å kjøre fangsten hjem. Kulden har de 2 siste dager vært 15 gr.

Fredag 25.: Martin har kjørt 4 reiner i retning not Cål Bay, da føret er bedre den vei. Jeg gikk på jakt og skjøt 5 rein. Senere lurte jeg på 4 andre, men her var jeg overmåte uheldig. Det første skudd blev bom og idet jeg skulde ta tomhylsen ut av Kragriflen, blev denne sittende fast. I forskrekkelsen tok jeg utstøteren og satte inn i løpet, men ved et kraftig klem over ekstratorfjeren fikk jeg hylsen ut. Reinen stod nu så rent høvelig borte på bakken og så sig om mens jeg lå i bakhold. I farten husket ikke jeg at utstøteren lå i løpet og fyrte bare ivei. Det blev ingen smeld, bare et fres og fnising om mekanismen, og jeg så et lite spønn frem i sneen. Jeg blev nu klar over at utstøteren lå i løpet og at det rare skudd var en følge herav. Løpet viste sig også å være tett og jeg hadde intet annet å gjøre enn å avslutte renjakten, da vi kun hadde et gevær med. For første gang i år så vi i dag solen, den skinte godt her en liten stund, men så blev den borte igjen. Det er nu over 4 måneder siden dette store lys kastet sin glans på oss her oppe ved klodens skyggeside, og er derfor i glad begeistring når dette livgivende lys begynner sitt tokt påny. NO bris med lettskyet luft. 17 gr.

Lørdag den 26.: Vi tar adjø med vår snehule, den har jo skaffet oss et godt nattely i 4 netter. Jeg tror dog ikke det vilde passe å være herinne noget lenge, da soveposene er adskillig fuktige. Efter 8 1/2 times marsj var vi nede i Gren Harbour, hvor vi tok inn hos ing. Dåe. Fangsten blev 19 rein og en hvit rev. Lettskyet luft, 18 gr. kulde.

Tirsdag den 1. mars: Martin og jeg går til Cål Bay og jeg har et brev fra ing. Dåe, som jeg skal bringe til ingeniør Mangham.

Den 2. fortsetter jeg til Advent Bay og kom frem dertil om kvelden. Mangham bad mig om å bli over en dag derinne, da han vilde bli med til Gren Harbour.

Fredag den 4.: Mangham tar med 2 mann og hest, da han skal ta en del ammunisjon til Green Harbour. I Cål Bay tar vi inn og setter hesten i fordøren. Noen måtte ligge på gulvet i soveposerne. Da Martin var krøpet i posen bad Martin om jeg måtte spenne en tresko til ham, så han fikk sig hodepute. Dette syntes Mangham var meget snodig, at fangstfolk kunde være så nøisom at selv en tresko kunde tjene som hodepute. For at Mangham skulde få det helt behagelig la vi et renskinn under ham i køien og han lå hjertelig godt. Stille luft med klar himmel, -38 gr. kulde.

Lørdag den 5. : Er oppe i vanlig tid og gjør oss ferdig til videre tur. Mangham letter sig i køien og tar hånden inn i barmen og sier: “Jeg tror jeg har fått mig en loppe”. Vi skjønte straks at det var reinhårene som hadde viklet sig under klerne hans, og vi måtte le. Tilslutt blev han da fortrolig med at det kun var døde lopper som puslet ved den minste bevegelse. Ammunisjonen med mere blev lesset på hundesleden og ivei bar det. Hundene måtte ofte hjelpes, men det gikk over all forventning. Ved Cap Heer tok vi inn i vår hytte og hvilte en god stund ; samtidig tok vi inn forfriskninger. Jeg og Johan slapp ikke fri med dette, men måtte bli med til ingeniør Dåe. Her blev vi til søndag middag og hadde det forbausende godt.

Onsdag den 9.: Mangham med sin ledsager, samt ing. Dåe, kom hit i går, veiret var dog så utrygt at de blev her over natten. I dag er så Mangham og Berntsen tatt innover til Cål Bay. Johan blev med innover. Kulden 23 gr.

Den 10. gikk jeg utover til Cap Lenne og fikk en hvit rev. Der er en slem plass der ut på landet, da der til alle tider er storm. Det er helt utrolig at der kunde være vind i dag, men jeg holdt aldeles på å forfryse mig, da jeg kun hadde almindelige klær på. Kulden 35 grader.

Mandag den 14.: Mine 3 kamerater kom fra Cål Bay i dag og de var meget trette, da føret var svært dårlig. I mellemtiden har de vært i Belsund-dalen efter rein. De skjøt også 4 og fikk en hvit rev. I Belsund-dalen hadde de slemt veir og måtte en gang ligge i soveposen i nær et døgn. Jeg har nu for en tid siden fått mitt gevær i orden som gikk i ustand i Belsund-dalen. Løpet måtte jeg kappe av med 3 tommer, så det er nu som en karabin. Mantelhylsen til kulen var sprengt utover utstøteren så det var ugjørlig å få dette noen vei. Svak sydvestlig bris, 3 gr. kulde.

18. mars: Doryen som vi for en tid tilbake var ved Cål Bay-øyra efter, blev i dag kjørt ut til Festningen hvor vi akter å drive kobbefangst. I dag skjøt vi 2 storkobber og noen snadder, så vi har fått blod på tann. Vestlig bris med litt snefall, 11. gr.

Onsdag den 23.: Johan og jeg rodde på kobbefangst, men skjærisen plaget oss, det blev en storkobbe og et par snadder.

Lørdag 26. (påskeaften): Det stormer av SV og vi har hatt litt regn. Forsøkte å ro efter kobbe imorges, men måtte straks i land. Vi kunde nettop se drivisen ute mot havranden, men den kom fort. En sterk vind stod av iskanten i Gren Harbour, men drivisen kjørte op imot vinden inntil den var an mot fastisen. På odden ved hytten skruddes den høit i veiret så den hadde en svær påkjenning tilhavs.

Langfredag gikk Johan innover for å binge et brev til Advent Bay fra ing. Dåe. Martin kom fra Cål Bay og berettet at de har kjørt en del rein fra Belsund-dalen og dessuten skutt 2. SV storm med regn, 2 grader.

Torsdag 31.: Stormen har holdt det gående over påske, men i dag noget bedre. Vi ror på kobbefangt og skyter en del kobbe, 18 gr.

1. april: Johan og Hilmar kom hit i dag, de holdt påske i Advent Bay og blev veirliggende der til torsdag, -25 gr.

4. april: Hilmar og jeg kjører til Belsunddalen og finner snehulen i samme orden som før. Går en runde og ser i revjernene, men der er intet, reven har spist maten av flere, men regnbøien vi hadde påskaften hadde bevirket at låsen ikke fungerer. Pent veir, 28 grader.

5. april: Idag skjøt vi 10 rein og har kjørt disse et stykke op mot Cål Bay. Reven er så forsiktig at han tør ikke gå til de plasser hvor reinen er lagret.

Den 6. kjørte Hilmar ialt 9 rein på høiden mot Cål Bay og jeg skjøt 2. Fikk også en hvit rev. 24 grader.

7. april: Med 5 reiner på sleden tar vi på hjemtur. Det er ikke lite tungt så lenge vi har motbakke, men regnet hadde besørget bedre føre i Gren Harbour-dalen, så det gikk bra allikevel. Johan har fått en rev hjemme, ellers intet nytt. Veiret var godt på hele turen og vi hadde det bra i snehulen, når man bare slipper å bli liggende inne forlenge. Kulden 20 grader i dag.

Søndag den 10.: Igår malte jeg fangstbåten og ordnet dessuten i stand alt hvad der var i uorden. Det ser dog smått ut til fangstveir på sjøen, da kulden de siste 3 dage har holdt sig i 30 grader. Skjælisen gjør det da umulig å ro.

11. april: Johan og jeg tar på tur mot Belsund-dalen, men da vi kom langt op i dalen her fikk vi se 4 reiner, som også blev skutt. Disse blev så tatt på sleden og kjørt hjem. Reinen er merkelig nok ved godt hold ennu, hvilket kommer av at det ikke blev noget isbelegg på marken i høst. Den 12. fikk vi storm og pusler inne. Det er sandelig mangt å arbeide med på disse tokter. Utenom den vanlige matlagning har vi klævask og bøting av luggerne, ikke det minste, da vi jo traver meget.

Onsdag den 13.: Johan og jeg kjører til Belsund-dalen og tok som vanlig inn i snehulen. Vi skufler nu litt is av veggene, thi den blir for tett. Efter dette kryper vi i poserne, men vær sikker på at vi er godt mette av den deilige reinbiff, som vi heldigvis ikke blir lei av. Under reinjakten sørger vi alltid for å samle avfall til hundene og de spiser dette med begjærlighet.

14.: Skjøt i dag 3 reiner og fikk en rev. Der har vært flere rever ved jernene, men de lå så ugrei, da stormen har lagt meget sne på dem. Neste dag kjørte vi rein opover til høiden mot Cål Bay. Hilmar kom da op til snehytten hvor vi koser oss på riktig feltmaner.

Søndag den 17.: Johan og Hilmar gikk direkte til Gren Harbour fra dalen, og jeg kiørte ned til Cål Bay med rein. Idag kom Martin hit, Karl og Almar var med, de skal til Advent Bay.

Onsdag den 20. april: Martin og jeg er nu ved Hyperite-Hat og koker litt cacao mens vi puster på turen mot Sasson Bay. Har kun lavet en liten helning i sneen, hvor primusen settes inn og kokningen går sin gang. I midlertid er jeg oppe på denne fortreffelige utkiksplass og ser om her muligens er bjørn inne på fjorden. Men nei, det ser ut som bjørn er den rene kontrabande i år. Vi når hytten i Sasson Bay i god tid, men her ser stille ut med både bjørn og revveier.

Den 21. gjør vi en tur i dalen, men her er lite rein å se. Vi fikk 4 som vi tar med ned. Fredag er vi på hjemtur igjen, men treffer 2 friske bjørnspor, som vi følger langt opover Sassendalen. Bjørnen finner vi dog ikke. Må nu overnatte i hytten igjen.

Søndag 25.: Nu er vi i Advent Bay igjen og har det godt. Reinerne selges til kompaniet og vi kjører til Cål Bay mandag. Tirsdag fortsettes til Gren Harbour. Johan og Hilmar har fått 3 rever og skutt en del storkobbe og snadd. Det smaker godt å få blodkake igjen efter en ukes daglig marsj. På Sasson Bay-turen har vi hatt godt veir. Kulden har dog holdt sig ved 20 à 30 grader.

Torsdag 28.: Johan og Martin var utover landet til Cap Lim i går, men fikk ingen rev. Vi regner med at revfangsten er slutt, den begynner nu å bli dårlig i hårene. Idag har vi vært på kobbefangst og skutt 3 storkobber og 5 snadder. Hilmar har stekt en hel haug med blodklaker og ser nu så rent fornøiet ut.

30. april: Har vært seilende ved Russekeilen og skjøt noen snadder på turen. Storkobben blir nu mere sjelden, da vi har jaktet nokså sterkt på den. Det gjelder nu at veiret blir bra så vi kan strekke oss lengere bort.

Tirsdag den 3. mai: Johan og Hilmar ror til Cål Bay på doryen for å kjøre ned all den rein som ligger på høiden mot Belsund. Den 4. var jeg og Martin og knep noen snadder.

Pinsedag 15. mai: Vi holder helg og tar det hele med ro. Veiret har vært som så og vi har rodd meget efter kobbe. Dett har gått forholdsvis bra og mangen diger gubbe er blitt liggende på isflakene efter kragriflens radikale dum-dum kuler. I de to tidligere overvintringer har vi benyttet Remington rifler, men vi liker kragriflen overlegent bedre.

23. mai: Driver fremdeles med kobbefangsten. Dessuten har vi vært i Cål Bay og saltet reinkjøtt. S.S. «Mounro» kom i natt og vi har fått post, hvilket er en stor begivenhet for oss som ikke har hørt noget fra Norge siden 17. september. «Mounro» skal straks tilbake og vi får da sende post hjemover.

26. mai: Johan og jeg reiser til Advent Bay med et brev til den nye chef, mester Gibson, som er opkommet i ingeniør Manghams sted.

Søndag den 29.: Idag kom hvalfangerne og her blir nu en livlig trafikk. De kommer ikke inn til fabrikken ennu, men må begynne å sage is.

Søndag 5. juni: Martin og jeg har drevet kobbefangst hele uken og har i alt skutt 20 storkobber og en del snadd. Det har vært meget travelt, da veien har vært lang. I går var vi mere enn overlastet på båten og var usigelig trett da vi hadde holdt det gående i nær 3 døgn uten å sove, dertil strengt arbeide.

Mandag 13. juni.: Johan og Martin har vart en tur til St.-holmene og funnet en del egg og dun, så proviantforrådet er bedret betydelig, og da særlig siden vi fikk friske poteter av hvalfangerne.

20. juni: Fikk motorkutteren på sjøen i dag. Den er noget lekk efter denne svære vårtørken, men håper den blir snart bedre. Hvalfangerne begynner nu å ta op hval på flenseplanen, de har dessuten en hel del løst spekk i forrummet på lastebåten av hval som de har flenset ved iskanten.

Lørdag 25.: Johan og Martin reiste på dunfangst den 14. og kom igjen i dag. De har vært helt til Kings Bay og har sandelig hatt en slitsom rotur da det er over 20 norske mil til øyene i Kings Bay. Fangsten blev 8 sekker dun og en del kobbe. Torsdag var jeg og Hilmar i Advent Bay på kutteren og kjøpte 30 tomfat for å ha spekk på da vi hadde forlite av den slags. Kobbefangsten har i det hele gått bra og av de store kobber man får tidlig på våren kan man regne en tønne spekk pr kobbe.

Mandag: 27. juni: Farter innover fjorden og til Gåsøyene. Tåken ligger tett, men vi liter på kompaset. Inn for Cap Delta letter tåken og Gåsøyene ligger badet i solskinn foran oss. Der er masser av erfugl som knurrer utålmodig over å få besøk. Det er helt stille og vi har virkelig følelse av en vakker sommerdag i Isefjorden. På øyene fant vi 6 sekker dun, hvilket regnes som pen fangst. De fleste egg var formeget utruget og vi lot dem ligge, forresten har vi egg nok før. Ferdig med dunsamlingen her, gikk vi til Klås Bilen Bay og skjøt 6 storkobber og en del snadd. Kursen settes så ut fjorden og vi er fremme på rocserne ved Cap Boman. Her fant vi 2 sekker dun og fortsetter til Forlandsundet.

Torsdag den 30.: Var i natt oppe på St. Johns-øya og fant også litt dun her. SS. Farm med rittmester Isaksen kom til øya i dag og marineguttene var i land og fant sig litt egg. Herfra går vi til St. Johns Bay og skyter 5 storkobber og noen snadder, derefter fortsettes til Gren Harbour. Pent veir.

1. juli : Kom til Gren Harbour fra St. Johns Bay i natt. På båtturen var vi fremom Farm-øyan og fant også litt dun der. Driver dessuten på med å spekke kobbehuder.

Søndag den 3. juli: Den siste is forlater Gren Harbour i dag og jeg tenker den smuldret hen omtrent overalt i fjorden. Vi skal nu ordne oss for. å ta inn alt som er ved hytten, og senere vil vi drive litt reinjakt i Sasson Bay.

Tirsdag 5, juli: Kom til Advent Bay igår og går til Sasson Bay i dag. Vi er fremme ved Gåsøyene, men her er lite å gjøre nu, fant dog litt dun.

Torsdag den 14.: Det er nu 8 døgn siden vi begynte jakten her efter rein og har ialt skutt 37 stykker. Fangsten ansees dermed slutt for i år. Ligger nu under Tempelfjellet og salter. Vår lille kutter er nu så overstuet av fangst, at vi har meget innskrenket plass å arbeide på. Martin, Johan og jeg ror en tur i land og Hilmar er ombord for å koke. I en avsindig fart kommer Hilmar på dekk for å slå noe sølevann i sjøen, idet han kommer til rekken tapes balansen og han går med hodet foran i siøen. Dette blev både et kaldt og uventet bad og han ropte om hjelp av alle livsens krefter. I en ilsom fart kom vi til og hjalp ham op. Da alt var overstått begynte Martin å spøke med ham om hvad i allverden har skulde i sjøen efter, han som ikke kunde svømme. Har vi vært langt borte kunde det dog ha blitt langt annet enn spøk.

Lørdag den 16. juli: Under renjakten opdaget vi et revehi op i fjellbakken nedenfor Rundfjellet. Martin og jeg tar en sekk, samt et småbent laksegarn og går op til hulen. Efter megen anstrengelse fikk vi tak i alle 4 ungene og tok disse ombord. Senere på kvelden begir vi oss nå tur til Advent Bay.

Mandag den 18. juli: Vi er nu i Gren Harbour igjen og ordner oss til hjemtur. Vi er nu så heldig å få sende spekkfatene og reinskinnene med en båt som tilfeldigvis går til Tromsø, vi kunde ellers ikke ha tatt alt på kutteren. Jeg har ikke merket at noen har hatt særlig hjemlengsel før, men når vi nu er ferdig på tur, tror jeg det ville være vanskelig å få noen til å bli igjen.

Over havet hadde vi forholdsvis bra veir, men med vår lille maskine blir det jo ingen fart. Efter 4 1/2 døgn ser vi en liten rand av Norge under tåken. Tilslutt sees Fugløyen, som så mangen ishavsfarer har tatt landkjenning ved.