Daniel Nøis i audiens

DANIEL NØIS I AUDIENS PÅ SLOTTET

(Aftenposten 12/10 1961)

Daniel Nøis fra Risøyhamn i Vesterålen er i byen, og det er såmenn ikke hvert år han er på disse kanter. Han har ikke vært her siden 1919. Så man kan spørre om det er noe rent spesielt som har fått ham til å reise til Oslo denne gang. Det er det.

I går møtte han opp hos Kongen for å takke for fortjenestmedaljen. Og da kan det vel hende at Kongen snakket litt om Svalbard. Der har de vært begge to, både Kongen og Daniel Nøis - og Nøis har flere overvintringer bak seg på Svalbard. Første gang han drog ut var han ikke fullt 20 år, det var i 1900, og det var isbjørnjakt som sto øverst på programmet.

Bjørn - det minner litt om hans fødested på Andøya. Det var i Bjørnskinn han ble født for 81 år siden. faren var fisker og småbruker, og det var mange som valgte denne yrkeskombinasjonen. Men Daniel ville jakte, og da han fikk nyss om at det van chanse til å bli med et jaktlag til Svalbard, var han ikke sen om å melde seg på. Sammen med fem andre karer reiste han av gårde for å drive jakt på rev, ren og isbjørn.

- Skjøt dere mange bjørner?

Vi klarte syv, og det var ikke verst. Det kunne ha gått slik at vi ikke hadde fått tak i en eneste bjørn, det opplevde vi nemlig under en overvintring omkring 1910.Til gjenjeld hadde vi fem år tidligere ordnet opp med hele 17 bjørner, så det kan sannelig gå både opp og ned.

- Synes De bjørnekjøtt er godt?

Mja, det er ikke så verst, og vi brukte ofte bjørnekjøtt til proviant. Vi skar det opp i skiver, banket det kraftig og stekte det som biff. Men det må være ferskt.

- Hvordan var revebestanden?

Den var lenge meget god, men så et år gjorde vi den erfaring at bestanden var sterkt redusert, og forklaringen var den at en mann hadde strødd om seg med gift, og den hadde ikke reven tålt.

- Bodde dere bra?

Ja, så bra som man kan bo i en jordgamme når man innretter seg på samevis. Av og til frøs vi nok litt. Vi hadde lagt for lite jord i veggene, dessuten hadde vi fylt opp med sten og det skal man ikke gjøre.

- Om maten?

Vi levde mest på tørrkost - vafler og kaker, men det viste seg å værefor tung kost. Kakene besto av grynmel og van og litt sirup.

- Var ikke De ute og lette efter en ekspedisjon som forliste?

Det stemmer. Det var i 1913 da det gikk så galt med en tysk ekspedisjon på kutteren "Herzog Ernst". Lederen av ekspedisjonen, tyskeren Schröder-Stranz og halve besetningen omkom. Kutteren seilte ut fra Tromsø og forliste på nordsiden av Svalbard. Vi fant to mann i live, den ene hadde forfrosset benet så alvorlig at det måtte amputeres og den andre måtte være igjen for å ta seg av en lidende kamerat.

- De er fremdeles ungkar?

Jada, i mine sprekeste år var jeg ute og langt vekk i fra alt som lignet kvinnfolk, og da jeg omsider ble mer landfast, syntes jeg ikke at jeg kunne tenke på noe gifting. Ikke hadde jeg fått bygget meg hus heller, og manglet liksom det nødvendige holdepunkt, så det var best at jeg holdt meg for meg selv.

- Var De ikke på Svalbard under den siste krigen også?

Jo da, jeg skulle stte i stand en båt som var slått i stykker, men før jeg riktig fikk summet meg, var jeg på vei til Skotland, og der ble jeg i fire år. I England hadde jeg den glede å hilse på kong Haakon og kronprins Olav. Men det er vel ikke sikkert Kongen husker det.