Agardhbukta i august om alt går som planlagt.
Svalbards geografi og historien om
fangstfamilien Nøis fra Andøya har vært en hobby gjennom 40 år, og på disse
sidene prøver jeg å formidle noe av dette. Det hele startet med mitt
kjennskap og vennskap med Hilmar og Helfrid, senere også med
Julius og Edvin, dessuten Arne, Edvins sønn, som er på min alder. Han
overvintret 3 år, 1961-64 sammen med foreldrene.
Fangstfamilien Nøis (inkludert nære slektninger) drev overvintringsfangst på
Svalbard i 3. generasjoner. Hittil har jeg registrert 22 menn og 4 kvinner
som overvintret.
Daniel Nøis overvintret første gang i 1900-1901, sammen med med
brødre og andre slektninger.
Hans onkelbarn Hilmar ruver mest i Svalbards fangsthistorie med
sine 38 overvintringer, første gang i 1909 og siste gang i 1962-63.
Hilmar tok igjen med seg sine søsken Nils, Schjølberg,
Julius, Johan og Edvin, dessuten også andre slektninger, og lærte opp disse til
fangst og overlevelse i polare strøk.
Hilmars sønn Johannes Kaps som ble født på Svalbard ble selvfølgelig også lært
opp til fangstmann, og han startet selvstendig fra 15-års alderen med
overvintring i Wijdefjorden.
Siste generasjon var Arne Nøis (f.1946), Edvins
sønn, som hadde tre overvintringer. Også han var bare 15 år på første
overvintring. Da Arne var 17 år hadde han skutt 8 isbjørn,
ikke så verst å ha på sin CV.
Kvinnene: Hilmars 1. kone Ellen Dorthea Johansen Nøis overvintret 1921/22 og 1923/24. Årene 1927-30
overvintret Dagny (gift med Nils).
Hilmars 2. kone Helfrid (fra 1937) overvintret 7 ganger. Anna, gift med
Edvin fra 1934 overvintret også 7 ganger.
Kvinnene hadde tilsammen 19 overvintringer.
I perioden fra 1900 - 1940 var det omlag 1 000 fangstovervintringer på Svalbard.
Nøis-familien fra Andøya sto for ca 15 % av disse.
I forbindelse med dagbokprosjektet (Edvin Nøis) retter jeg stor takk til Johan
Sletten.
_________________
Jakt og friluftsliv har man jo i blodet.
Interessen for det som fantes "....over de høye fjelle.." lå der hele tiden, og
skjøt fart tidlig på -60 tallet da jeg ble kjent med "Onkel" Pål Glad. Området fra fjellene i
Djupfjorden/Blokken, bak Møysalen og til Ingelsfjorden var jomfruelig
terreng som bare var kjent av et fåtall "fjellrever", og her fikk jeg
videreført all kunnskap som Pål hadde ervervet seg gjennom en rekke år.
Pål sine depot med parafin og salt på forskjellige
steder i fjellet er det vel bare jeg som kjenner til nå. Parafinen er fortsatt
brukbar !
NB: Se panorama nederst på siden.
Ganske snart ble den hjemlige fjellverden for små, og neste steg var å utforske
større og fjernere deler av landsdelen. Kvænangsfjellet ble neste mål. Når jeg
tenker tilbake på det utstyret jeg og broder Werner hadde tilgang til, så er det nok bare de av oss som er kommet til skjels år og alder som kan
fatte hva vi klarte oss med.
Etter hvert ble sommerekspedisjonene avløst av årvisse vinterekspedisjoner,
og grensefjellene mellom Ærtebel sør for Leina/Altevann til Moskanjavri i
Rostadalen ble tumleplass.
Utallige turer og historier om uvær, sørpeføre, løssnø som polentagryn og minustemperatur på 30-tallet er
egentlig bare gode minner.
20 år med engelsk setter har satt sine spor, men de var fantastiske
medhjelpere og trakk ofte tunge lass. Rypejakt i Kudalen (Gossavagge) med fantastisk
opplevelse, Girunoaive i skodde og andre jaktutflukter over enorme
distanser er langt fremme i "minneboka".
Vinterturene til Spitzbergen har ikke vært annerledes utfordrende enn nye geografiske forhold, havis og breer. Kulde og vind kan være sterkere, men som mange har sagt før meg: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Konkurransebridgen er stort sett lagt på
hylla, jeg sluttet som Norsk Stormester. Sjakk holdes ved like.
Her kan du regulere musikk og lyd.
© John-Eldar Pedersen.
Jobb: Prosjektleder Hvalsafari AS og daglig leder Andøy Natursenter AS.
Mail: 1262(at)nordpol.no Tlf.:
+47 905 81 503. Sommerboplass: Småbruket Skogsletta, 8414 Hennes.